I morgen er den sjuttonde mai, og valget står mellom Kystdrakten jeg ikke har kledd på kroppen siden en Maidag i 2007 da jeg ble “voksen”, og måtte tenke sjæl og mene – og noe annet random. Kanskje en hvit kjole eller noe. Sånn sett var russetiden grei, da det bare var å gå fra Vanndamman (Kristiansunds russefeststed), og ned til russetoget. I en møkkete russebukse og promillen som eskorte.

En kompis jeg tok med hjem 17 Mai, uten at jeg husket det… hehehehehehehehehehehehehe.

Har ihvertfall planlagt champagnefrokost, så blir til innkjøp av jordbær og plastikkglass i dag – så får morgendagen gå som det går. 17 Mai var ikke det samme som før… Men ikke jul, nyttårs og sankthans heller for den saks skyld. En sak er sikkert; Jeg må finne kameraladeren…

Gårsdagen begynte kjempebra. Har generelt vært litt nedpå disse to ukene, men en tur i stallen med mor ville hjelpe på humøret. Veterinæren skulle komme for å se på Water ettersom hun har gått betraktelig ned i vekt til tross for 17kg høy om dagen, betfiber, regelmessig mosjon og masse utegang og kjærlighet. Men selv bilturen til stallen var musestille. Vi slapp henne på banen der hun fikk springe litt rundt og vi fikk tatt litt bilder i vente på veterinæren. Det var som å se en skjeletthest i skrekkfilmer. Prikken over i-en hvis hun hadde vært svart. Dyr har en evne til å oppfatte sanser vi ikke er klar over, og det var lite oppmerksomhet å få av henne – og hun er den typen som gladelig kommer bort når noen roper.

Veterinæren kom, og jeg holdt stor nok avstand til at jeg hørte hva han sa, men kunne skjule følelsene. 3 sekunders mønstring. Det var ikke håp for henne. Gammel skade som sportshest – troligvis fall og ubotelig skade. Smerter i venstre bakfot. Raser ned i vekt. Det ender opp med dyremishandling å ikke la henne slippe. Men beskjeden gjorde likevel vondt. Selv om vi hadde våre anelser allerede i bilen til stallen, var det ingen som sa det høyt. Det er som å ha én føflekk som oppfører seg rart. Det kan være noe, det kan være ingenting. I dette tilfellet var det noe.

Det jeg ikke var klar over var at veterinærer har pistolen bak i bilen. Var forberedt på å få en ekstra dag med henne, men at vi leide henne inn i skogen direkte etterpå, satte i beroligende og sa farvel – det var ufattelig hardt. De to andre hestene hadde også fått ferten av at noe var på gang, og løp rundt og vrinsket som noen andre tullinger. Vi måtte et stykke inn i skogen da stallen er på en friluftsbarnehage, for å skåne ungene og begrense lyden. Selv er jeg helt udugelig på farvel, så jeg ga henne et kyss og gikk i forveien.

En hvit hest er derimot ikke vanskelig å legge merke til blant trær, og da jeg snudde meg først 5min etter jeg hadde dratt, så jeg henne fortsatt. Da jeg snudde meg igjen for å gå, kom skuddet.

Dog var det til det beste for begge parter. Det er lite vits i å bruke masse tid og penger på en hest som ikke kommer til å bli bedre, men tvert imot. Heldigvis har vi verdens flotteste og hensynsfulle veterinær.
- Susanne

Men ellers så går nå daganj.
- Susanne

Dagens ride-fit i Susannestil. Neida, måtte bare i stallen direkte etter bytur.

Men ja. Fikk meg iPhone denne uka da! Endefuckingslig. Deilig å faktisk kunne SE skjermen igjen.

Vraket.

Ellers har vi også fint sommervær ute, og blablablablabla whatever jeg er bare ikke fornøyd med livet for tiden. Flere som har det slik at man savner et eller annet, til tross for at man har alt det viktigste og attpåtil?
Faen ass. Misfornøyde hore. Skal være så jævlig vanskelig å tilfredsstille…
- Susanne

Men good news. Vi fikk leiligheten som sagt, flyttet inn for to uker siden. Bad news. Ingenting funker som det skal. Derfor rømte jeg byen i går og sitter nå i den PHETE leiligheten til Stina og spiser eple og sitter på PCen. At jeg er i Oslo for andre gang i mitt liv bryr jeg meg ikke om. Ellers går ting bra. Veldig bra, faktisk. Helt frisk! Oppegående, og like negativ og skeptisk som før. Good to be back. Fryktet jeg skulle ende opp med å bli sånn dyp, seriøs og spirituell nerd som drikker gress og fokuserer på det gode i alle mennesker og sånt, men er mitt gode gamle meg og trives med det.

Men er det noe i leiligheten vår som funker, så er det utsikten;

ASHIIIET, Kristiansunds største fjell. Tatt med 50mm, dvs at det er i naturtro vinkel. Ser nesten ut som en liten koselig by i Alpene. Kalles ikke den Polykrome by uten grunn.

Og frokost kan man lage. Selv om sluken i kjøkkenet nettopp var tett og komfyren hyler verre enn en blondine med flis.

Og dette bildet sier litt om hvor manko på sitteplass vi er til tross for en stue på str. med et sirkustelt. (Kom sånn ørti stk. til..)

- Susanne

Heeeeeia blåggnnn <333
Har ikke hatt internett på en god fuckings stund, og tanken på å mobilblogge har jo ikke slått meg engang. Men litt livstegn kan jeg jo gi fra meg! Leiligheten fikk vi på dagen, ting er kommet i orden og i går innviet vi offisielt criben med en “liten“ innflyttingsfest, dvs. mer folk enn plass å parkere ræva, så en madrass måtte ofres. Men hva gjør man ikke for sine kjære gjester?

Men ellers is all OK! Internett får vi på Tirsdag, så da blir det mer aktivitet her inne. So long! NTZ NTZ NTZ
- Susanne

Ha en fin kveld videre Kennether, så krysse’ vi fingran for at leiligheten blir vår og jeg slipper å dra på flere visninger før til høsten ’13!
- Susanne

Ah, Cafélivet. Tine Iskaffe i glass (smaker mye bedre da), verdens kuleste og feteste dødsstilige elgelamper, verdens tørreste chillibrød som ga nesen en detoxkur.

Håper dere har hatt noen fine uker og helger og sånt. Har bare tatt livet med ro og lekt meg med kule folk. Orker ikke bruke fingrene til noe annet enn å spille Drawsome, (Apefinger, utfordre meg, NÅ) så lar mobilkameraet vise litt hva som har skjedd.

Bildet til venstre i midten, det er en hund jeg bruker som puff altså. Og jeg har sovet i 3t og er forholdsvis rimelig bakfull og skal i stallen kl.09 på bildet under…

- Susanne

Ting går ikke bra, men jeg håper at jeg kommer meg ut av ondskapen ganske snart. Jeg ser rart på andre mennesker som smiler og ler, blir irritert over optimister og vil knekke beinet på alle som gleder seg til fremtiden. Men innerst inne er det vel bare sjalusi og forvirring som råder. Hvorfor har de så mye livsglede? Hva i alle dager er det å glede seg til? Hvorfor ser ikke jeg det samme?

Ja. Det er frustrerende å tenke slik. Helt jævlig. Men det eneste som holder meg igjen er mine småbrødre og andre nære relasjoner.
Ja, de er gull verdt. Men de er også de eneste jeg lever for. En helt forskrudd situasjon.
Det er svært egoistiske tanker jeg har, men se det på denne måten; Hvis man kun lever for andre – hvilket liv er det?

Men jeg prøver da. Nei, ok.. jeg lyver om jeg sier at jeg prøver. Men jeg skal prøve. Når tiden er inne. :)
Så la oss alle holde hender når tiden er inne, da. Jeg har vel lyst til å leve jeg óg, for min egen del.
- Susanne

Og etter å ha analysert andre blogger, har jeg innsett at jeg må endre litt på skrivemønsteret mitt hvis både jeg og dere skal bli fornøyde. Har en mistanke om at innleggene de seneste månedene gjør at vi alle forlater bloggen litt sånn… “hvorfor ble jeg så nedfor?”. Så nå skal jeg bruke smiletegn aktivt! :D Og masse le-ing! Hehe. Og onomatopoetikon! WEE! Og bare skrive om bra ting! HURRA!

Okei da, jeg skal ikke fake så jævlig mye. Har et glanseksempel på slike virkemidler, og overdreven bruk av lykkepiller fører til at alle andre blir irriterte og klikker helt. Bare bli litt muntrere. Snu ting til det positive, uansett hvor kvalm det får meg. Har nemlig noe imot optimister. Hihi. :D … :(

Faen da.
Fortell meg noe kult. Hva er forskjellen mellom Oslo og Trondheim? Hva anbefaler dere?
- Susanne